Lenge siden sist…

Legger inn en «kopi» av bloggen som nettopp ble skrevet på bloggspot, da jeg syns den også har noe her og gjøre…

Ja, det er lenge siden jeg har fått skrevet noe her nå…fikk ferdig den «bloggutfordringa», omsider, åsså vart det visst stille! Grunnen??? Har nok hatt en del å tenke på i det siste, tanker jeg i grunn ikke har greid å formulere eller egentlig tatt innover meg sjøl…
Først fikk jeg en dårlig nyhet angående meg sjøl…var på etterkontroll etter en operasjon i fjor høst, og tok nye celleprøver. Disse var fortsatt ikke bra, så jeg regner med at det blir ny operasjon om ikke lenge. Man tenker jo litt…får dem fjerna alt nå? Må hele livmora fjernes? Hvor alvorlig er disse celleforandringene, hvor «langt» har de kommet, osv…
Samme dag som jeg fikk brevet fra sjukehuset, ringte pappa for å fortelle at de hadde funnet en svulst i magen hans, og at han ventet på time på sjukehuset i Trondheim. Her har de i tillegg funnet «uregelmessigheter» på levra…Han begynner på cellegift nå…
Altså har vi to tilfeller av «kanskje kreft» i familien…
Oppi alt dette har jeg endelig fått beskjed om at jeg begynner på jobb, eller rettere sagt arbeidsavklaring, for å se hvor mye og evt hva kropp og sjel takler…Blir jo spennende med nye utfordringer, jeg gledergruer meg veldig, sjøl om en kanskje har nok å tenke på likevel…
Men det er jo heldigvis ikke slik at jeg sitter og tenker negative, «skumle» tanker dagen lang! Det har jo endelig blitt vår, det er lange dager, sol og bare deilig! Tror egentlig ingen steder er så vakre som akkurat her på nordmørskysten om våren!

Og her om dagen gjorde jeg suksess som «make-up artist», og har nå fått tilbud om å gå kurs for å bli instruktør på make-up kurs
gjennom Oriflame! Morsomt… Tror nok jeg takker ja til det, så får vi se hvordan det går! Kanksje det er det som er greia mi??? Var det «sminkedame» jeg skulle bli når jeg ble stor?

Så skjer det endelig noe…

Da håper jeg at noe omsider skjer…skal på møte i morgen, med en bedrift som heter Varde. Dette er blant mye annet en såkalt(eller tidligere kalt?) attføringsbedrift. Her skal vi finne ut hvor mye jobb jeg takler, både psykisk og fysisk, vi skal finne ut hva jeg takler å jobbe med – etterhvert bestemme hva jeg evt trenger av videreutdanning. Ser fram til dette, med skrekkblanda fryd…

Og jeg tror ikke det er noe for tidlig..det er jo ikke akkurat hjelp til selvhjelp i å gå hjemme og vente…jeg kjenner at ting er tyngre enn de burde være, samtidig som jeg ikke får gjort noe med det på egenhånd! Så nå håper jeg dette er nok et steg i riktig retning, som det meste av utenomhuslige aktiviteter jeg foretar meg er! 

Tegne/male

Driver jo å skriver litt om hva som var terapi for meg, og har kommet til perioden hvor det lukta oljemaling i hele leiligheta vår(sikkert i hele blokka også). Jeg fant fram maling, lerret og pensler, og begynte å male! Og sjøl om jeg nok aldri blir en ny Monet, eler VanGogh, så var det fantastisk deilig, og morsomt! Lenge siden jeg har hatt inspirasjon nå, men kommer nok til å finne fram saker og ting igjen!

Dette hjalp meg gjennom lange dager hvor jeg likevel ikke kom meg ut av dør, og det vel også velkjent som terapiform innen psykiatrien, for dem som er interessert, vel og merke.

I denne forbindelse vil jeg også fortelle om noe jeg ble både skuffet, sint og mektig irritert over. Jeg gikk til samtaleterapi i denne perioden, i alle fall deler av perioden. Og hadde jevnlig kontakt med sosialkontor/NAV. Og det var et velkjent problem at jeg strevde med f.eks å komme meg ut, at jeg hadde lite nettverk osv. Uansett om tilfelle er som mitt, eller andre tilfeller, mener jeg at disse som er hjelpepersonell skal og bør opplyse og fortelle om tilbud som finnes i nærmiljøet. Min psykolog kom forresten med ei liste over en del ting som jeg evt kunne være med på, men det var ting rundt om i hele byen. Jeg bodde på Tøyen den gang. Etter ei stund ble jeg lagt inn på Lovisenberg sykehus, og ble invitert med på utflukt. Da havna vi på Grønland, på et senter for folk som er eller har vært innom psykiatrien, drevet av frivillige(husker ikke hva det heter, og aner ikke om det fortsatt er i drift). Her var det cafe, datarom, musikkrom, atelier mm. På dette atelieret kunne man bare komme, boltre seg fritt i maling…Jeg må si jeg gjorde store øyne da jeg fant dette et par gater fra mitt eget hjem, uten at noen hadde fortalt meg om det – et sted hvor omtrent alt jeg er interessert i er å finne, et lavterskeltilbud til folk i min situasjon…(Da fikk jeg blåst ut om den saken!)

Over til mine egne «kunstverk». Sjøl om jeg ikke er verden beste maler, henger det faktisk noen bilder jeg har malt her og der, hos familie og venner, og ikke minst noen i egen stue, så helt ille er det ikke – men jeg drømmer om et bittelite kurs for å lære litt mer…Dere kan jo bare bedømme sjøl…(og om du skulle trenge litt egenterapi, ikke tenk på at bilde MÅ bli så vakkert, mal i vei og kos deg, det er faktisk godt å få tankene over på noe annet…)

dette englebildet henger i stua mi, og er faktisk et av bildene jeg bare er vanvittig glad i…

liker fargene her, men pr i dag ligger det «på lager»

miniatyr-tvillinger, henger i stua til foreldrene mine, og er glad i disse enkle sakene også…

Facebook?

Jeg sa jeg kom til å skrive litt om hva som hjalp meg når jeg var lengst nede for noen år siden…

Jeg bruker å si at FACEBOOK var med å redda livet mitt. Noen ler og noen tror jeg er gal, mens noen faktisk forstår…

Kan forklare hvordan/hvorfor…Den tiden jeg sleit aller mest, begynte jeg også å bruke dette «fantastiske» nettstedet…Og hva skjedde? Jo, jeg fant en hel masse venner, som jeg kjente fra barndom, skoler, jobber osv gjennom hele livet. Noen perifere, som jeg fortsatt egentlig bare har på vennelista, noen jeg kjenner mye bedre – og som jeg har prata masse med der inne. Noen av dem var også perifere FØR jeg begynte å bruke FB, men har blitt nære nå. Her var det mange som overraska meg, kom med oppmuntrende kommentarer osv. Og da jeg begynte å bli desperat etter å flytte hjemover til familie og venner her oppe, så var det gjennom FB jeg skaffa meg den første leiligheta her i Kristiansund.

Men det som var minst like viktig, var at etter jeg begynte å bruke FB, begynte eg også å sende meldinger/ta kontakt med venner jeg tross alt hadde i Oslo, og avtalte kafebesøk og slikt innimellom. Og det var jo framgang, etter et halvt år uten andre mennesker enn datra mi og noen av hennes venner,  og samboeren. De eneste jeg så utenom var butikkansatte i nærmiljøet, for jeg måtte faktisk gå på butikken innimellom…Så FB gjorde faktisk at jeg ble litt mer sosial, noe som så klart bedret situasjonen min…

 

 

Jeg er fremdeles en ivrig FB-bruker, har mye av «mitt sosiale liv» der inne, men nå er det jo brukt mye for å snakke med de av vennene som

ikke er i umiddelbar nærhet, avtale møter med venner, osv… Og ikke er jeg bare bruker, men jeg elsker FB, og føler virkelig at det hjalp meg gjennom en tøff tid..

 

 

Sinnemestring

Satt og så på lokalnyhetene nå for ei lita stund siden, NRK Møre og Romsdal, og en reportasje handla om Sinnemestringskurs! Dette var spennende, og jeg blir så mektig imponert av folk som faktisk ser sjøl at de har et problem – og melder seg på et slikt kurs.

De hadde gode resultater fra slike kurs, og egentlig litt rart at ikke flere får tilbud, eller skaffer seg et tilbud. Noe å tenke på, når en veit hvor mye vold, og psykisk mishandling en finner i samfunnet. Og hvis da bare skal noen kurskvelder til for å i verste fall redde liv, så hadde vel mer av dette vært vel verdt pengene?

Tror jeg veit!

Ja, jeg tror altså at jeg veit hva jeg kommer til å skrive litt om her inne…

Ser nemlig at veldig mange har skikkelige, seriøse, faglige blogger, og jeg er i grunn litt misunnelig på alle dere som har så mye fornuftig og viktig å skrive om. Og derfor har jeg virkelig tenkt over om jeg har noe som noen her ute kan lære noe av… Og det har vel kanskje de fleste av oss?

For noen år siden gikk jeg skikkelig på veggen, og det tar lang tid å komme seg opp på et fungerende nivå igjen. Tenkte i første omgang å skrive litt om hva som fikk meg til å holde hodet over vann i den verste tida, litt om hvordan jeg hadde det, hvordan jeg har det nå, hva som skjedde/skjer i livet mitt. Dette blir vel til dels meget personlig, og uten spesiell faglig tyngde. Men det er ikke alltid det faglige hjelper oss som er/har vært nede, men like gjerne det personlige – i alle fall var det godt for meg å snakke med andre mennesker som hadde/har vært gjennom tøffe tider… Og sjøl om jeg ikke kan relatere til bøker, forskere osv veit jeg at noe av dette er både faglig utprøvd og til dels anbefalt. Vil vel kanskje også komme inn på ting som kanskje ikke alltid fungerer i systemet rundt en…

I tillegg vil jeg også skrive om mer lystbetonte ting, kanskje anbefale noen bøker, musikk, eller helt andre ting!

Vel, dette er en liten plan i hodet mitt her og nå, så får vi se hvor det ender.

Hello world!

Ja, dette er altså det første innlegget mitt!

Aner ikke helt hva jeg skal skrive om i denne bloggen, jeg logga faktisk bare inn for å kunne trykke «liker» på en blogg jeg syns var bra! Men nå er jeg altså her, så vi får se hva det blir etterhvert…